Engelsk substantiv: intransigency | |||
| 1. | intransigency (om egenskap) the trait of being intransigent; stubbornly refusing to compromise | ||
| Ord med samme betydning (synonymer) | intransigence | ||
| Mindre spesifikke uttrykk | bullheadedness, obstinacy, obstinance, pigheadedness, self-will, stubbornness | ||