Engelsk verb: refracture | |||
| 1. | refracture (i anatomi) break (a bone) that was previously broken but mended in an abnormal way | ||
| Eksempler med tilsvarende betydning | The surgeon had to refracture her wrist. | ||
| Anvendelsesmønster | Somebody ----s something | ||
| Mindre spesifikke uttrykk | fracture | ||