Engelsk substantiv: pinnacle | |||
1. | pinnacle (om gjenstand) (architecture) a slender upright spire at the top of a buttress of tower | ||
Mindre spesifikke uttrykk | spire, steeple | ||
Overordnet kategori | architecture | ||
2. | pinnacle (om tilstand) the highest level or degree attainable; the highest stage of development | ||
Eksempler med tilsvarende betydning | His landscapes were deemed the acme of beauty. The artist's gifts are at their acme. At the height of her career. The peak of perfection. Summer was at its peak. ...catapulted Einstein to the pinnacle of fame. The summit of his ambition. So many highest superlatives achieved by man. At the top of his profession. | ||
Ord med samme betydning (synonymer) | acme, elevation, height, meridian, peak, summit, superlative, tiptop, top | ||
Mindre spesifikke uttrykk | degree, level, point, stage | ||
3. | pinnacle (om sted) a lofty peak | ||
Mindre spesifikke uttrykk | crest, crown, peak, summit, tip, top | ||
Engelsk verb: pinnacle | |||
1. | pinnacle (om tilstand) surmount with a pinnacle | ||
Eksempler med tilsvarende betydning | Pinnacle a pediment. | ||
Anvendelsesmønster | Something ----s something | ||
Mindre spesifikke uttrykk | surmount | ||
2. | pinnacle (om bevegelse) raise on or as if on a pinnacle | ||
Eksempler med tilsvarende betydning | He did not want to be pinnacled. | ||
Anvendelsesmønster | Somebody ----s something | ||
Mindre spesifikke uttrykk | bring up, elevate, get up, lift, raise | ||