Engelsk substantiv: ordeal | |||
1. | ordeal (om begivenhet) a severe or trying experience | ||
Mindre spesifikke uttrykk | experience | ||
2. | ordeal (om handling) a primitive method of determining a person's guilt or innocence by subjecting the accused person to dangerous or painful tests believed to be under divine control; escape was usually taken as a sign of innocence | ||
Ord med samme betydning (synonymer) | trial by ordeal | ||
Mindre spesifikke uttrykk | trial | ||